- titubanter
titubanter, Adv. (titubo), I) eig., wankend, Amm. 24, 4, 28. – II) übtr., schwankend, stockend, unsicher, Cic. Cael. 15: loqui de alqa re, Cornif. rhet. 4, 53: intellegebas primo titubanter atque haesitanter, Augustin. epist. 117, 17.
http://www.zeno.org/Georges-1913. 1806–1895.